Folketro er en betegnelse på forestillinger om overnaturlige (supranormale) krefter, vesener og sammenhenger. Folketroen utgjør ingen systematisert og utarbeidet teologi, men kan heller betraktes som summen av ulike folkelige trosforestillinger. Den tradisjonelle norske folketroen har levd på siden av offisiell kristendom, samtidig som den har lånt, brukt og omtolket elementer fra den.
Folketro i det førindustrielle samfunnet var basert på tanken om at mennesket var omgitt av et supranormalt univers av gode og onde krefter som påvirket menneskenes liv og skjebne. Maktene kunne gjøre stor skade, men også være til god hjelp. Man måtte respektere deres nærvær og rettigheter, og følge regler og ritualer for et godt naboboskap. Hvordan disse normene ble fulgt, kommer til uttrykk blant annet i handlinger og skikker tilknyttet arbeids- og hverdagsliv, års- og livshøytider, og gjennom ulike praksiser som for eksempel folkemedisinen.

Denne oversikten er hentet fra Ariadne - http://www.hf.uio.no/iks/ariadne/Folkloristikk Denne siden er vel verdt en titt om du er interessert i gammel overtro

I tillegg til å prege folks adferd, fungerte det supranormale universet som fortolkningsramme, både for å forstå naturen rundt seg og for å forklare menneskenes tilværelse. Skjebne, lykke, sykdom eller helse, kunne få sin forklaring innenfor en supranormal fortolkningsramme. Det er imidlertid viktig å merke seg at folk forholdt seg ulikt og selektivt til folketroen. Folkloristen Ørnulf Hodne skriver at " … ingen trodde på alt, noen forestillinger hadde større livskraft og tilpasningsevner enn andre, enkelte personer var "spesialister" på visse felt (synske, kloke og såkalte trollfolk), andre avviste alt som hadde med den slags overtro å gjøre og motarbeidet dette etter beste evne med folkeopplysning og rettsapparat." (Hodne, 1999:11)
Folketroens forestillinger artikuleres blant annet gjennom fortellinger. Spesielt memorater og naturmytiske sagn tematiserer forholdet mellom mennesker og overnaturlige makter. Disse fortellingene handler om møter med overnaturlige vesener som de underjordiske, vannvetter eller gjengangere. Også mennesker var tenkt å kunne ha overnaturlige evner. Dette kommer til uttrykk for eksempel i fortellinger om hekser, folkelige helbredere og såkalte svartebokprester.

Folketroen gjenspeiler holdninger, verdier og normer i det samfunnet den er en del av. De ulike temaene og aktualiserings-situasjonene står i forhold til den samfunnsmessige konteksten. Etter industrialiseringen av jordbruket og fremveksten av naturvitenskapene oppgir færre og færre mennesker å ha møtt huldra, og flere og flere å ha møtt UFO-er.
Noen områder av livet er imidlertid like uforklarlige og meningsbærende nå som før. Derfor vil for eksempel forestillinger omkring døden fremdeles være aktuelle i et moderne samfunn, samtidig som meningsinnholdet i forestillingene kan ha endret seg i tråd med tidens oppfatninger av døden. Den folkelige forestillingsverden vil således være preget av både kontinuitet og endring.

Litteratur:
Hodne, Ørnulf 1999: Norsk folketro. Cappelens forlag.

Huldrefolket
(Underjordiske)
Av alle overnaturlige (supranormale) vesener i norsk folketradisjon, er huldrefolket det mest dominerende. I tradisjonen finnes det en mengde sagn og memorater om folks møter med huldrefolket. I Reidar Th. Christiansens katalog over norske vandresagn omhandler 24 numre huldrefolket (ML 5050 - ML6070).
Fortellinger om menns møte med ei forførende huldrejente er svært utbredt i norsk folketradisjon. En sagnvariant etter Moltke Moe fra Bø i Telemark forteller om et slikt møte: "Dæ æ mange segner om uldrer, som har komme te kålåbrennarar. Gamle Ola Helldal han låg å brende mile eingång på Ostebakkje hær ende neafer Åsebru. Da kåm uldra te ’n ein kvell å lågå seg som ’o va kjæringa hannoms, å han kjende ’o fer dæ au. ’Men kjære vene, håsse bærs dæ te, mæ dit kjeme hit da,’ sa ’n. ’Å eg ville bare opp å lyas te deg,’ sa ’o. ’Men håsse slapp du frå ongænne da?’ spurde ’ti. ’Å eg fekk ’a stellt dom frå meg,’ svårå ho. Ho låg mæ ’n heile natta, men da ’o resste om morgoen, fekk han au sjå rompa på ’o. Han fortålde sjav detta; ho kjysst ’n om nåtta au, sa ’n, men mæ dæ samma tok ho ein sleik så mæ tonga boletter hoko hannoms, å dø va ’n så gal fer, fer dær voks aller skjegg meir."

I våre dager blir huldra og huldrefolket først og fremst assosiert med denne erotiske og forførende kvinneskikkelse, men tradisjonen om huldrefolket rommer langt mer. Huldrefolkets eksistens kunne virke truende på menneskene. At man kunne bli bergtatt var en utbredt forestilling i det førindustrielle bondesamfunnet. Det var også en utbredt forestilling at huldrefolket kunne forbytte menneskebarn med sine egne barn. Slike byttinger ble sjelden godt behandlet.

Mange av huldresagnene er knyttet til stølslivet. Tradisjonen forteller at jenter som var alene på setra kunne møte en pågående huldrekar. I 1919 fortalte Gunvor Svigård fra Vinje denne varianten av det såkalte "Klevarsagnet" til samleren Eivind Kvålen: "På Klævar va ei gång ein gute som va forlova mæ ei jente. Jenta va på støylen om sommåren. Då kom tussane å ville stela brure. Dei stasa ’a te mæ all slags syll bå’ upp å nèe. Mæ dei va enne i seli å helt på mæ detti kom guten å ville hente brure. Då han skjønna at tussane va der, tok han niven sen å kasta ivi selstakji. Tussane sto som nåmne å ba om å få atte sylli; men guten ville enjenteng jeva dei. De sylli va drakeslenjir på. De sko vera på Klævar ennå. Tvo syur av de sko vera i Gugaren, seie fokk. Men de æ kji noko. "

Fortellingene kunne også være lokalisert til innmarken. En sagntype forteller om bonden som bygget fjøset sitt over stua til huldrebonden. Petra Gjersøen fra Sør-Odal i Hedmark har fortalte dette sagnet: "I Oppgarden Finnholt stod vinterfjøset like ved vegen før i tida; men kyrne ville ikke til der. Eit år daua to kyr, og eit vaksi svin låg au dautt ein mårå de kom til fjøset. Da gret kjerringa da ho gikk opp att langs hagagjerdet, så tårene strirann. Men med eitt stod det ein liten grå tass i vegen for a. ’Du græter du,’ sa han, ’men flytt fjøset unna, så skær inga kuer daua for døkk. For nå står det slik til at både det våte og det tørre kommer i maten vår.’"

I fortellingene om huldrefolket lever de i en parallelltilværelse med menneskenes. Huldrefolket hadde ikke bare egne huldregårder og huldrekuer. I følge tradisjonen fantes det også huldrekirker med huldreprester. Disse prestene var riktignok ikke like godt skolert som menneskehetens geistlighet: "Det var ein prest i Drangedal som heitte Top. Han hadde umgang med bergfolki og sa det var dei snildaste grannar ein kunde hava. Dei laante gars-gogn av einannan. So var det ein gong ein tussegut kom att med ei aakerhorv. Presten spurde daa guten kva nasjon han var av. "Eg skal faa bror min hit, han er prest". Tussepresten kom, og dei sat heile natti og disputera. I det gamle testamente forgjekk tussepresten hin, men i det nye testamente kunde han ikkje noko. Daa vart tussane burte og dei saag dei aldri meir sidan."
Huldrefolket kunne både straffe og belønne menneskene. De fikk ofte skylden hvis noe gikk galt. I Krødsherad het det: "Hende det krøtera noko vondt, fekk dei underjoriske skulda, og det var jamt tale om at krøtera hadde vore haugtekne". Samtidig var det vanlig å tro at man ble rikelig belønnet hvis man hjalp de underjordiske. Flere forskere har lagt vekt på at huldrefolket og andre overnaturlige vesener virket som grensesettere i samfunnet. Svale Solheims avhandling Norsk sætertradisjon fra 1952 er et klassisk eksempel på en slik fortolkning av huldretradisjonen. Folkloristen Ann Helene Bolstad Skjelbred har i boken Fortellinger om Huldra - fortellinger om oss forsøkt å lese huldretradisjonen med et nytt blikk. Hun hevder at huldresagnene behandler allmennmenneskelige temaer. I følge Bolstad Skjelbred er det dette som har gjort - og fortsatt gjør - fortellingen aktuelle.

Kyrre Kverndokk

Litteratur:
Magne Aurom: Liv og Lagnad. Folkeminne fra Sør-Odal. NFL 48
Olav Bø, Ronald Grambo, Bjarne Hodne og Ørnul Hodne 1981: Norske segner. Oslo
Moltke Moe: Folkeminne fra Bøherad. NFL 9
Norsk folkeminnesamlings arkiv
Ann Helene Bolstad Skjelbred 1998: Fortellinger om huldra - fortellinger om oss. Oslo.
Svale Solheim 1952: Norsk sætertradisjon. Oslo

Bytting
Bytting er betegnelsen på et overnaturlig vesen som er byttet ut med et menneskespedbarn. Forestillingene om byttingen gikk ut på at en underjordisk hadde sneket seg inn i huset, stjålet spedbarnet fra vuggen og lagt en flere hundre år gammel huldrekall der i stedet. Bytting- forestillingen kunne aktualiseres hvis et barn ikke så ut som, eller oppførte seg som et normalt spedbarn.
Vernerådene mot byttinger var de samme som mot andre overnaturlige vesener. Bruk av
stål, sølv og kristne symbol som et kors eller en bibel var sentrale. Det var imidlertid fort gjort å slurve med vernerådene, og dermed kunne de underjordiske se sitt snitt til å erstatte barnet med en bytting. Størst var faren i tiden fram mot dåpen. Gjennom dåpen ble barnet innlemmet i det kristne fellesskapet; det skiftet status fra hedning til kristen. At mennesker som befinner seg i overgangsfasen fra en status til en annen, er spesielt utsatt for fare er en velkjent forestilling. Denne forestillingen er også knyttet til de andre kristne livshøytidene.

Sagn om byttinger er kjent fra hele landet. På en gard ved Åbogen hadde de en fæl bytting som ikke hadde ytret et eneste ord i hele sitt liv. Han var allikevel til stor plage for sin familie, og det ble sagt at fikk de han bare i tale så skulle de nok bli kvitt han. Så en dag kom gardskjerringa på å late som hun kokte velling i et tomt eggeskall mens hun rørte rundt med en stor staur. Dette ble for mye for byttingen. Han knakk sammen i latter og sa: "Nå har je levd så lenge som sia fiste teinung på tuve rann, men alder har je sett så stor ei turu i så lita grite." Og i samme øyeblikk falt han død om.

Å lure byttingen til å avsløre sin identitet gjennom prating er et kjent knep, men det er ikke sikkert han faller død om av den grunn. Gardskjerringa på Joramo hadde avslørt sin bytting, og fikk råd om å denge han hver torsdagskveld. Den tredje torsdagen kom ei bergkjerring flygende med en unge. "Kom igjen med han Tjøstul, der har du hatt kvalpen din!" sa hun og kastet barnet så hardt mot moren at alt hun ble stående igjen med var en barnefot .
Det er sannsynlig at barn som gikk for å være byttinger, kan ha vært syke eller psykisk utviklingshemmede. Sagnvarianter hvor foreldrene mishandler byttingen for å få sitt eget barn tilbake, kan slik være tragiske vitnesbyrd om behandlingen av barn med avvikende utseende eller oppførsel.

Cranner/ Hemsing.

Folkemedisin og alternativ medisin
Folkemedisin er betegnelsen på den legekunst som har sitt grunnlag i folkelige metoder, og ikke er en del av den autoriserte skolemedisinen. Folkemedisin er et stort og omfattende område. Her finner vi alt fra helbredelse ved religiøs håndspåleggelse til nabokonas kjerringråd. I dag er betegnelsen folkemedisin nesten ute av bruk i dagligtalen. Den ikke- autoriserte medisinen omtales i stedet gjerne som alternativ medisin. Jeg skal her sveipe innom forhold som gjelder både den klassiske folkemedisinen og vår tids alternative behandlingsformer.

Sentralt i diagnostiseringen og kurering står helbrederen. Helbrederen har ikke offisiell godkjent medisinsk utdannelse, men baserer sin virksomhet på overnaturlige evner, religion, tradisjon eller alternativ medisinsk skolering. Folkelige helbredere har til alle tider virket i samfunnet, og forskning tyder på at interessen for alternative behandlingsformer ikke på noen måte er av synkende popularitet. Tvert om gror helsekostbutikkene opp som paddehatter, ukebladene slår opp sine ”frisk ved et under” –fortellinger, kjerringråd gis ut i bokform og de karismatiske bevegelsene helbreder i storsaler og på tv over en lav sko. Grunnene til at folk oppsøker alternativ behandling er talløse, og ønsket om å fjerne smerte og sykdom kan føre den mest gjenstridige rasjonalist til helbrederens dør. Mange har plager og smerter som legene ikke kan diagnostisere, eller som det ikke finnes kurer mot. Disse søker ofte alternativer for å heve livskvaliteten. Andre har fått beskjed om at deres tilstand er uhelbredelig, men finner nytt håp utenfor legekontoret. Noen anvender alternative behandlingsformer ved siden av offisiell medisin. Og atter andre har liten tillit til det offisielle helsevesenet eller føler seg dårlig behandlet, og søker til helbredere som har bedre tid, som lytter og som gir inntrykk av å være interessert i hele mennesket, ikke bare sykdommen.
Det har vært mulig å ta medisinsk embetseksamen i Norden i flere hundre år, men først i nyere tid har legedekningen blitt såpass god at alle har mulighet til å oppsøke en autorisert lege ved sykdom. Før i tiden var det vanligste å oppsøke kloke folk; det vil si personer som hadde overnaturlige evner. Helbredelsesmetodene inneholdt gjerne påkallelse av maktene, formellesing, ritualer, salver, symbolske gjenstander etc. Det var viktig å finne ut hvordan sykdommen hadde inntruffet for å finne ut hvordan den skulle helbredes. La oss si at det kom fram at du hadde gått forbi kirkegården ved midnattstider uten å korse deg for brystet – ikke rart at du har følt deg uvel i det siste. Denne type diagnostisering var med å opprettholde samfunnets normer ved at sykdom ble oppfattet som straff for brudd på atferdsregler. Behandlingen foregikk ofte etter prinsippet like for like; var du rammet av liksvekk kunne for eksempel kirkegårdsmuld være tingen.
Ulike former for folkemedisin har vært ulovlig opp gjennom tidene. Dette sorterer under den såkalte kvakksalverloven. På attenhundretallet var det mange ophetede debatter om hva som skulle sortere som kvakksalveri og hva ikke. Regelen var at politikere fra distrikts- Norge var mildere innstilt til helbredere enn bypolitikerne. Årsaken var naturlig nok at distriktspolitikerne hadde erfaring med den dårlige legedekningen i bygdene. I dag omfatter kvakksalverloven blant annet forbud mot å påstå at man kan helbrede alvorlige sykdommer som kreft.

Rundt to tredjedeler av verdens befolkning lever utenfor rekkevidde av vestlig medisin og farmasi. Folkemedisinske tradisjoner veksler med klimaet, naturmiljøets, næringenes, samfunnsstrukturens og kulturens vekslinger. Det samme gjør sykdommene, for sykdom og helse er ikke objektive begrep. Hva et samfunn regner for å være sykdom, eller om du føler deg syk eller frisk er ikke bare biologisk betinget, men også kulturelt. Derfor kan et samfunns sykdommer fortelle mye om dets verdier og holdninger. Hvor har for eksempel den kjente kvinnesykdommen hysteri tatt veien? Og når begynte alle å få diagnosen utbrent? Jeg håper i alle fall at du er frisk som en fisk! Glad som en laks har liksom mistet litt av slagkraften etter innmarsjen av gyrodactylus salaris.

Gry Anita Hemsing

Litteratur:
-Torunn Selberg og Bente Alver: Trends in research on folk medicine in the nordic countries. I: Etnologica Scandinavia 1987
-Anna Lena Sikkala: Miina Houviinen : en verbalekstatiker från Fjerrkarelen. I: Botare 1980

Heksehammeren
I perioden mellom 1200- og 1700-tallet ble det produsert en omfattende demonologisk litteratur. Et av de virkelig store verkene er Malleus maleficarum – Heksehammeren, som kom ut i 1487. Den ble utgitt i flerfoldige opplag, den var referanse i rettssaker og den inspirerte til rungende taler fra prekestolene og skrekkinngytende historier på folkemunne. Forfatterne var de to dominikanermunkene Kramer og Sprenger som var respekterte lærde i sin tid med et stort forfatterskap bak seg. Deres livsgjerning var å utbre den rene lære i skrift og handling. Oppdraget med å skrive Heksehammeren fikk de av pave Innocens VIII. Han utstedte sin heksebulle Summis desiderantes effectibus i 1484. I den hevder han å ha fått kjennskap til at folk har vendt sin katolske tro ryggen for å inngå pakt med Djevelen. De har hatt kjødelig omgang med demoner, brukt trollformler for å drepe barn og husdyr, skapt uvær og sykdom, impotens og sterilitet. Dette fenomenet må selvfølgelig bekjempes, og Kramer og Sprenger får oppgaven og må antas å ha gått til verks med liv og lyst.

Heksehammeren er basert på autorative kilder innen kirken, egne og andres opplevelser med hekser og fortellinger forfatterne har hørt. Verket er delt i tre deler hvorav den første konstaterer at hekser finnes og at de flyr gjennom luften. Videre argumenteres det sterkt for, blant annet ved hjelp av bibelske sitat, at hekser oftest er kvinner. Kvinner er jo tross alt svake i sin Gudstro, naive som barn, besitter en enorm vrede og sjalusi, og ikke minst er de langt mer kjødelige enn mannen. For å tilfredsstille sitt umettelige begjær søker de til Djevelen. Verkets andre del tar opp de samfunnsverdier hekseriet er en trussel mot; heriblant god helse, produksjon og reproduksjon. Den tredje og siste delen beskriver en systematisk framgangsmåte for hekseforfølgelse fra mistanke til bål. Det gis råd for hvordan stille den anklagede forvirrende spørsmål, hvordan velge vitner og om forsvar egentlig er nødvendig. Sjelden har vel rettferdighetens gudinne felt sårere tårer fra sine blinde øyne.

Gry Anita Hemsing

Litteratur:
- Bente Alver: ”Hvad er en kvinde andet end et nødvendig onde?”
- Nytt om kvinneforskning,1990.

Hekser
En heks er en person som har fornektet sin gudstro og inngått pakt med djevelen. Det er bare ett lite aber med denne definisjonen – hekser finnes ikke. En del forskere har lagt fram teorier om at heksene var en hemmelig undergrunnsbevegelse, en religiøs sekt, sinnssvake eller narkomane. Den danske hekseforskeren Gustav Henningsen motbeviser imidlertid alle disse teoriene, og konkluderer med at alle de kunster man beskylder heksene for simpelthen er fysisk umulige. Hekseri er derfor en innbilt forbrytelse. Det finnes og det fantes ingen hekser. Hvordan kunne da hekseprosessene finne sted? For å antyde noen svar skal jeg ta utgangspunkt i det samfunnet hekseeprosessene oppstod i.
Epoken er renessansen, tiden er 1400-tallet og stedet er Europa. Verdensdelen er preget av framgang på mange viktige samfunnsområder, men sliter med overbefolkning, fattigdom, pest og krig. Bondekulturen er preget av en magisk livsanskuelse hvor supranormale makter er en del av verdensbildet. Som hjelp for å håndtere onde krefter finnes det trollfolk eller kloke folk som har råd for sykdom, død og uår, men de kan også vende kreftene mot folk. Fra å avfeie folks forestillinger om trollfolk og hekser som syndig overtro, gjør kirken en helomvending i 1484 med pave Innocens VIIIs heksebulle. Noen har hvisket paven i øret at det finnes personer som har fornektet sin Gud for å inngå pakt med djevelen. Frykten for kjettere brer om seg, og man snakker om bål og brann. Kirken formet sitt heksebegrep rundt forestillinger som allerede var kjent: troen på at enkelte mennesker besatt overnaturlige evner og kunne uttrette godt eller ondt. Statistikk viser allikevel at de kloke kom relativt lett fra hekseprosessene. Deres evner var hardt tiltrengt i samfunnet, og folk hadde verken råd eller lyst til å kvitte seg med dem. Attpåtil var en av deres egenskaper at de evnet å avsløre hekser. Hvem var det da som ble anklaget, og ved omtrent halvparten av anklagene henrettet, for hekseri?

Rettsdokumenter viser at de fleste som fikk heksestempelet var gamle, gifte og svært fattige. Rundt 80% var kvinner (og de resterende 20% menn). I et samfunn preget av kampen over knappe goder er de fattiges rop om almisser en byrde. Og i et samfunn hvor alskens ulykker kunne inntreffe tilsynelatende uten naturlig årsaksforklaring, oppstår behovet for syndebukker. Fattigfolk som gikk rundt og tagg, som tilbød sin innflytelse over maktene mot gjenytelser og som i harme over avvisning skrek ut en forbannelse, var nærliggende å skylde på. Når nå geistligheten og domstolene hadde avgjort at hekser fantes, var det både naturlig og beleilig for folk flest å anklage de som levde i samfunnets ytterkant. Når vi kombinerer de økonomisk betingede- og sosiale spenningene i lokalsamfunnet med øvrighetens velsignelse av heksejakt, kan vi lettere forstå utløsningen av trolldomsprosessene. At andelen kvinnelige hekser var så mye høyere enn andelen menn, mener Næss (1984) kan tilskrives kvinnenes sentrale posisjon når det gjelder bruk av ”trolldom”, forbannelser og deres rolle som relasjonsbyggere i lokalsamfunnet. Demonologiens kvinneforakt slik den blant annet kommer til uttrykk i boka Heksehammeren, kan også være en medvirkende årsak.

Et av de mest myteomspunnede innslag i heksetroen er heksesabbaten; den store rituelle fråtsefesten hvor heksene slenger seg på sopelimen og flyr avsted for å blant annet ha seksuell omgang med djevelen. Flere høye fjell er angitt som lokalisering for heksesabbater, for eksempel Blokksberg i Tyskland og Hornelen i Nordfjord. Heksesabbaten framtrer som et antisamfunn; en opp-ned verden hvor alle verdier får motsatt fortegn. Heksene representerer alle de følelser og drifter som samfunnet har bannlyst. Slik har det seg at hekser i de fleste samfunn er misunnelige, begår blodskam, spiser lik og dreper venner og slektninger av ren ondskap. Forestillingene om heksene fungerer slik som en opprettholder av samfunnets normer. Folk vil bestrebe seg på å oppføre seg slik at de ikke blir stemplet som heks.
På 1500-tallet kom reformasjonen, og i Norge ble det gamle norske presteskapet erstattet med lutheranere forankret i den demonologiske lære. Reformasjonen forsterket intoleransen og voktingen av troens renhet, og mistanker om hekseri ble slått hardt ned på. Norge var i union med Danmark i denne perioden og sorterte under dansk lovgivning. Christian 2s (konge 1513-23) geistlige lov påbød øvrigheten særlig på skjærtorsdag og valborgsnatt (typiske heksesabbatdager) å passe på alle som var mistenkt for trolldom. Så sent som i Christian 5s lov av 1687 heter det at enhver trollmann eller trollkvinne som beviselig ”have forsvoret Gud og sin hellige Daab og Kristendom, og hengivet sig til Diævelen, den bør levendis at kastis paa Ilden og opbrændis.” Formelt stod denne paragrafen ved makt fram til 1866! De siste heksebål brant på 1700-tallet, og i alt ble 227 personer henrettet for trolldom her i landet.
Med jevne mellomrom står kvinner fram i KK eller andre ukeblader og erklærer seg som heks. Eller det er reportasjer med dunkle fotografier som skal forestille moderne heksesabbater. Dagens feministiske heksekulter innen alternativbevegelsen er muligens basert på en slags forestilling om hekserianklagede som unge, sterke, seksuelt bevisste urkvinner. Som vi har sett er historiens og tradisjonens ”heks” av en ganske annen sort.

Hvis tilgangen på kloke folk er heller liten i ditt nabolag, så finnes det allikevel råd for hvordan gjenkjenne en heks. Gå ut en torsdagsnatt før solen står opp og skjær i djevelens navn hodet av en kullsort hane eller høne, grav så ut øynene på den slik at den får et hull tvers gjennom hodet, salt og tørk den godt og bær dette hodet på deg i hemmelighet en stund. Så går du opp i kirketårnet midnatt skjærtorsdag eller en annen heksedag, og kikker ned på kirkegården gjennom hullet i hanehodet. Da vil du få se heksene etter som de kommer inn. Vær forberedt på å få øye på både naboen og tante Thea – hekser finnes overalt…

Gry Anita Hemsing

Litteratur:
- Gustav Henningsen ”Fra heksejagt til heksekult” 1984.
- Hans- Eyvind Næss ”Med bål og brann” 1984.
Nytelses- anbefaling:
- Roald Dahl ”Heksene”

Julens overnaturlige vesener
I folketradisjonen var forestillingene om julen som en magisk tid meget sterke. Dette hadde sammenheng med året som var på hell og som i løpet av julehøytiden ble avsluttet, mens et nytt begynte. Med andre ord symboliserte julen både en utgang og en inngang, og denne overgangen ble tolket som spesielt kraftfull. Forestillingene om de overnaturlige vesenene kan betraktes som uttrykk for at man så langt det lot seg gjøre ønsket å kontrollere denne tiden. Slik kan tradisjonen om de ulike vesenene sees som et uttrykk for en sosial kontroll av menneskenes handlinger, all den tid de gjerne dukker opp og ”sanksjonerer” dem som ikke følger de normer og regler som var forbundet med ulike aktiviteter.

Lussi fremstår i folketradisjonen som en streng, ofte ond og demonaktig kvinne. Hun er knyttet til den 13. desember som ble regnet som den lengste natten i året. Den 13 desember fungerte, med Lussi, som tydelig markering av at man gikk over i en ny tid, en høytid og også det man kan kalle en mørketid. Fra denne dagen av var alt trollpakk ute. Hvorfor hun har fått navnet Lussi er usikkert, men en teori går ut på at det er en sammenblanding av Santa Lucia som også har 13 desember som sin dag, og Lucifer. Et særtrekk ved forestillingene om henne er at hun fremstår som et arbeidstilsyn. Lussi var en skikkelse som så til at arbeidsordningen ble holdt ifølge reglene, og ifølge tradisjonen var det hun som kom og straffet dem som brøt disse reglene. Samtidig fremstår hun som et skremsel for ulydige barn. I tradisjonen fortelles det at Lussi kunne komme både kjørende og ridende. Nattetid var det farlig å være ute fordi hun kunne ta folk med seg.

Den skikkelsen man kanskje først og fremst forbinder med julehøytiden er Tomten eller Tomtenissen. Skikkelsen kan på mange måter kalles en vette, som i første rekke hadde i oppgave å holde orden på gården, og især i fjøs og uthus. I følge en forestilling som hang igjen fra hedensk tid fantes det på hver gård en gårdsbeskytter eller skytsengel. Ordet tomt betyr også den som bor og råder over et jordstykke hvorpå et hus eller en gård er bygget. Tomten fremstilles gjerne som en kortvokst liten figur med skjegg og ikledd grå og blå klær med rød lue. Andre benevninger på tomten var rudkallen, gardvorden, gardsbonden, tunkallen eller tomtegubben. Tradisjonen forteller oss at tomten holdt strengt på rettighetene sine, og så lenge folk på gården respekterte dette kunne de føle seg trygge. Om de ikke tok hensyn til tomten kunne han straffe dem. Dette kunne han gjøre ved å endevende fjøs og uthus, skade husdyrene og også gå til det skritt å gå løs på selve våningshuset. For sinna, det kunne den lille tomtenissen bli! Tomten hadde flere rettigheter. For det første skulle han ha sin grøt på låven juleaften. Ble han glemt kunne man forvente seg hevn. Videre skulle den beste sengen på gården være tom julenatta, for den skulle tomten ha.
Oskorsreia eller Julereia var et støyende følge av allslags trollpakk som for gardimellom i julehøytiden og især juleaften. Da burde man holde seg inne, og måtte man ut for å gjøre noen ærend, burde man ikke gå på andre steder eller plasser enn dem man vanligvis brukte, og ærendet burde man få unnagjort så fort man kunne. Om ikke kunne man bli tatt med på Oskorsreias ville ferd. Oskorsreia kom gjerne til hest og bråkte voldsomt der de kom. Tradisjonen kan fortelle om mennesker som angivelig skulle ha blitt tatt med av dette følge. Da ble de regelrett revet bort fra det de holdt på med, og ført med på ville ferder i luften. Om man krosset seg eller bannet kunne man få slippe unna, og da ble man gjerne sluppet ned på et helt annet sted. Som forberedelser på et eventuelt besøk av Oskorsreia måtte man rydde gården for skrot utvendig og innvendig, hvis ikke kunne man risikere at reia rev det med seg i ferden sin. Reia kunne ta med seg hestene på gården, og levere dem tilbake skamridd og utslitte. Oskorsreia tok ofte og endevendte beholdningen av nybrygget juleøl ved å drikke, tappe ut og fylle tønnen opp med vann.
I folketradisjonen finner vi også klare forestillinger om at trollkjerringene var ute og for i jula. Trollkjerringen var i første rekke virksomme på høytidsnetter ved påske, jonsok og jul, og i tilknytning til julehøytiden var det især julenatten som var deres aktive natt. Dette kan ha en sammenheng men sterke religiøse ladningen disse høytidsnettene hadde, som førte med seg et ekstra mottiltak fra de mørke kreftene. De til dels fryktinngytende kvinnene brukte sopelimer eller møkkspader som framkomstmidler. Tradisjonen forteller at det gjerne var vanlige kvinner, ofte fra nærmiljøet, som om natten forvandlet seg til trollkjerringer og utførte svart magi. Dette gjorde det farlig for folk å treffe dem, for man måtte ikke røpe hvem man hadde sett i trollkjerringfølget. Dette kunne nemlig få store negative konsekvenser for dem det gjaldt. Trollkjerringene kunne ofte gjøre skade på de steder de dukket opp. En av forhåndsreglene man kunne ta var å sette sopelimen og møkkspaden utenfor fjøsdøra julenatten slik at trollkjerringene kunne ri på dem, og dette ville dermed forhindre at de tok seg inn i fjøset og forsynte seg av dyrene. Og sopelimene måtte stå oppreist, ellers hadde ikke kjerringene makt til å ta dem.

Ane Ohrvik

Litteratur:
- Eike, Christine N. F. 1980: Oskoreia og ekstaseriter. I: Norveg nr. 23. Universitetsforlaget

Prester i norsk folketradisjon
Presten var en viktig person i det førindustrielle samfunnet. Dette hadde sammenheng med at kirken var en sentral samfunnsinstitusjon, men prestene utmerket seg også fordi de var spesielt lærde menn. Før Norge fikk et eget universitet i 1811, var alle prester utdannet i København. Prestene hadde klassisk dannelse; de behersket latin. I mangel av en egen norsk adel utgjorde embetsstanden, med prester og jurister den norske overklassen. Presten stod derfor litt over og litt utenfor lokalsamfunnet. Dette er noe av bakgrunnen for at presten er så sterkt representert i folketradisjonen. Mange sagn og en del eventyr er knyttet til presteembetet, og mange av sagnene er knyttet til navngitte prester. To slike prester var salmedikteren Petter Dass (1647-1707), sogneprest på Alstadhaug, og Søren Schive, prest i Bjelland i årene 1705-37.

Om disse prestene ble det fortalt at de " kunde mere end sit ’Fadervor’ og havde "lært Svartebogen" nærpaa udenad" (Storaker 1941:17). I følge folketradisjonen hadde de fått svarteboken etter å ha gått på selveste Wittenberg-skolen (ml3000). Dermed kunne slike prester "mane, ’binde og løse’, fjetre til Stedet og var overhovedet i Besiddelse af og istand til at bruge over naturlige og troldomsagtige Kræfter" (ibid). Men prestene kunne også befale fanden til å være sin tjener. Fanden kunne for eksempel brukes som transportmiddel. I Søndre Høland ble denne historien fortalt om Petter Dass: "Da Peder Dass fik Order om Julekvæln om aa holde Præke i Kjøbenhavn Julemorgen maatte Fanden besørge Skydsen. Det gik bra helt ned mot Danskekysten, men saa begyndte Fanden aa gjene hit og dit og saa lavt, at Beina hans Per subba i Vandet. Per ga ham et Rap aa sa: "Høgere op aa ret fram, din Fa’n". Og han kom fram i ret Tid" (NFS August Krogh 4, s. 16).

Mange av prestesagnene som er svært utbredde vandresagn (spesielt gjelder dette numrene fra ml 3000 til ml 3025 i Reidar Th. Christiansens katalog over norske vandresagn). Det er klart at prester som fikk slike sagn knyttet til sitt navn ikke var hvem som helst. Det har vært personer som har utmerket seg i lokalsamfunnet, og det ble fortalt sagn om dem langt ut over del lokale bygda. Søren Schive var en sentral sagnskikkelse på Sørlandet: " Sagnene om ham synes at være naaede frem næsten til hver en Krog" (Storaker 1941:17). I virkeligheten var det tre generasjoner i Schive-slekten som het Søren. Dette har muligens gjort at mye tradisjonsstoff har blitt knyttet til navnet, selv om det var den midterste i rekken som det er vanlig å regne som den sagnomsuste. Petter Dass ble på grunn av sin posisjon som salmedikter viden kjent, og det har vært en svært utbredt sagntradisjon knyttet til han. Mye folketradisjon som i utgangspunktet ikke var knyttet til noen bestemt person ble koblet til slike prester. Disse prestene har altså virket som tradisjonsdominanter; de har virket som magneter på folketradisjonen.

Kyrre Kverndokk

Litteratur:
Storaker, Johan TH 1941: Sagn og Gaader. Oslo. NFL nr. 47.
Hauan, Marit Anne 1997: Petter Dass -på djevelrygg inn den moderne nordnorske diskursen. I: Norveg 2-1997. S 29-46.
Norsk folkeminnesamlings arkiv.

Svarteboka
En kan si at det finnes to typer svartebøker. For det første den virkelige svarteboka som inneholder oppskrifter på vortefjerningssalver, greske bokstaver og formler av ulikt salg. Denne finnes det bevart flere eksemplarer av i Norge. For det andre den mytiske svarteboka. Det vil si fortellingene og forestillingene om en svartebok så magisk, så skremmende og så hemmelig at bare djevelen og hans medsammensvorne hadde tilgang til dens onde visdom og fryktinngytende krefter. Flere svartebøker bærer navn etter Cyprianus Antiochenus som var biskop i Antiokia. Legenden forteller at han opprinnelig var en trollmann som ville forføre den kristne jomfru Justina ved hjelp av demoner, men hun var så dydig og uskyldig at forsøket gikk i vasken. Da omvendte Antiochenus seg til kristendommen og hånte de onde åndene. I 304 led han martyrdøden sammen med Justina. Tradisjonen har glemt hans kristning og omtaler han som en stor trollmann.

Et kjent norsk sagn forteller om en guttunge som kommer over ei svartebok. Mens han står der og leser i den kommer Gammel- Erik (djevelen) ruslende og spør hva gutten vil ham. Gutten setter så i gang med å gi djevelen alskens vanskelige oppgaver som å rette ut et krøllet hår. Slik klarer han å aktivisere djevelen lenge nok til at presten kommer og får uskadeliggjort ham ved binding.
Flere av svartebøkene påståes å stamme fra en marmorkiste i universitetsbyen Wittenberg. Studentene der bar svarte kapper; djevelens farge. Man måtte jo undres om ikke læren også var av den svarte sorten… En faktor som pekte i den retning var at alkymisten dr. Johannes Faust hadde studert her, og han inngikk som kjent en pakt med djevelen. En del prester ble også sagt å ha studert i Wittenberg og hadde således svarteboka i sin eie. For oss som studerer andre steder er en av mulighetene å stille seg opp ved en korsvei tre torsdagskvelder på rad. Da dukker djevelen opp i egen person og så snart du har signert hans pakt med ditt navntrekk i blod, er svarteboka di. Lykke til!

Gry Anita Hemsing.

Litteratur:
- Ronald Grambo:Norske trollformler og magiske ritualer, 1979.

Utburden
Utburd var i før- kristen tid betegnelsen på et barn som var satt ut for å dø. Selve ordet viser til handlingen å bære ut. Årsakene til utbæring var fattigdom og uår, men også frillebarn, pikebarn eller vanskapte barn ble satt ut. Med innføringen av kristendommen ble utbæring av barn forbudt, men praksisen fortsatte. De sosiale og økonomiske forhold tilsa at utbæring for mange kvinner syntes å være eneste utvei. De fødte derfor sitt barn i dølgsmål og drepte eller etterlot det i utmarka for å dø. Betegnelsen utburd fikk nå nytt innhold og gikk fra å benevne et utsatt barn til å benevne gjenferdet etter et slikt barn. Forestillingene om disse gjenferdene kommer til uttrykk i en nordisk fortellertradisjon om utburden.

I disse fortellingene beskrives gjerne utburden som et nakent, lite barn som skriker og jamrer seg. Vanligst var det å møte på utburder i skumringstimen og om natta. En sagntype forteller hvordan det var mulig å gi utburden fred ved såkalt nøddåp. Når en utburd jamret og bar seg kunne man rope ut følgende: "Eg døyper deg på von, Sigrid eller Jon - i namnet åt Gud fader, Gud son og Gud den heilage ande". Det at dåpen ga utburden fred, henspeiler på de kristne sakramenters sentrale stilling i det gamle bondesamfunnet. Siden utburden var født i dølgsmål hadde den blitt hindret fra innlemmelse i det kristne fellesskapet gjennom dåpen, og hadde dermed heller ikke krav på å bli gravlagt i viet jord . Både dåp og gravferd symboliserer overganger fra en status til en annen: fra hedning til kristen og fra usalig død til salig død. Uten disse kristne rituelle overgangsmarkeringene forblir utburden en statusløs midt mellom de levendes og de dødes verden.

På 1600- og 1700-tallet var barnemord blant samfunnets vanligste forbrytelser, og kvalifiserte til henrettelse. Samtidig var det å føde et barn utenfor ekteskap også karakterisert som en kriminell handling, og ble straffet med bøter, pisking eller fengsel. I tillegg sanksjonerte kirken de ugifte mødrene ved bannlysning, utestenging fra nattverden og offentlig erkjennelse av egen synd. Et uekte barn betydde også eksklusjon fra det sosiale fellesskapet. I et slikt samfunn er det sannsynlig at barnemord var en forbrytelse med store mørketall, og fortellertradisjonen om utburden kan sees som et uttrykk for disse mørketallene.
Hvis det var mistanke om at en kvinne hadde født i dølgsmål, hadde hun ikke bare stat, kirke og det sosiale fellesskap mot seg. Også utburden selv var ut etter å hevne seg på moren ved å hviske hennes navn når folk gikk forbi, eller avsløre hennes identitet på annen måte. Slik kunne ymt om en utburd bidra til å skyve mistenkte eller mislikte kvinner ut av det sosiale fellesskapet. En spesielt grusom sagnvariant beskriver hvordan utburden hevner seg på sin mor ved å ta livet av henne: "To kvinner var i skogen på vedhogst, og satte seg ned for å kvile. Plutselig hørte de en mannsstemme som sa: Gi meg die siden du ikke gjorde det den gang. I samme stund ble den ene kvinnens bluse revet sundt over brystene, og til syne kom det døde barnet med brystvorten mellom leppene. Da falt moren død om."
Denne fortellingen er en sterk illustrasjon på hvilken tragedie det var å bli gravid som ugift. Utburdens hevn over moren kan sees som en refleksjon av samfunnets vurdering av hennes oppførsel som utilgivelig. Samtidig fungerer fortellingen som en kraftig advarsel til unge jenter om følgene av et seksualliv utenom ekteskapet.

Cranner/ Hemsing.

Litteratur:
Torunn Selberg: Utburden er synda si løn, Nytt om kvinneforskning 3/1990
Arne Bugge Amundsen: Dåp og tradisjon, Oslo 1983

Med blod på tann: om vampyrer i litteratur og tradisjon
Vampyren er kanskje det folketrosvesen som har hatt størst populærkulturell apell, med suksess både på scene og film - og i fiksjonslitteraturen. Men denne moderne vampyr - adelig og med slengkappe - ligner ikke mye på den tradisjonelle utgave: en fattig bonde.
Det er allikevel fiksjonsvampyren de fleste kjenner, og en god sak kan føres for at denne oppstod i Sveits, sommeren 1816. Da fant en sammenkomst sted ved Genversjøen som gav oppgav til skrekklitteraturens to fremste skikkelser: Mary Shelley hadde litteraturhistoriens mest berømte mareritt og fant i det grunnlaget for sin roman "Frankenstein". Legen John Polidori skrev - på grunnlag av et fragment fra poeten Lord Byron - "The Vampyre", historiens første litterære vampyrfortelling. "The Vampyre" ble en kjempesuksess. Fortsettelser ble skrevet (riktignok ikke av Polidori, han begikk selvmord to år etter den ble utgitt) og den ble dramatisert en rekke ganger.

Vampyren ble en av de mest populære skikkelser i attenhudretallets populærlitteratur. To som er blitt stående er James Malcolm Rymers "Varney the Vampyre " - en mastodontisk fortsettelsesfortelling - og iren Sheridan Le Fanus "Carmilla", hvis kvinnelige vampyr realiserte det erotiske potensiale som lå i forgjengernes fortellinger. Men århundrets viktigste vampyrfortelling kom like før dets slutt, i 1897. Bram Stokers roman "Dracula" har ingen konkurrenter til tittelen "tidenes vampyrroman". Ingen annen roman har vært så viktig for det moderne bilde av den udøde blodsuger.
Dracula er en guide til hva som rørte seg i hodene til et besteborgerlig England som var godt i gang med å bygge sitt kolonivelde. Grev Dracula er en pervertert adelsmann fra et barbarisk land. Han reiser til den moderne sivilisasjon, hvor han bruker sine okkulte krefter til å vinne stedets kvinner over til sin side. Boken oser av fremmedfrykt.

Moderne vampyrer
Det var dessuten Stokers vampyr som skulle bli filmens vampyr: Den slengkappekledde adelsmannen med aksent. Men de færreste finner denne skikkelsen skremmende idag. Det er fascinasjon heller enn frykt som preger moderne vampyrkultur. For fra midten av 70-tallet av har en ny vampyr vært blant oss, vampyren som helt. I 1976 kom Anne Rice’ bok "Interview with the Vampire", en bok som revolusjonerte måten vi ser på vampyrer. Plutselig var vampyrene hovedpersoner, de var helter vi kunne identifisere oss med. Inspirert av Rice’ melankolske, androgyne, estetisk orienterte vampyrer, oppstod en kultur av mennesker med vampyren som ideal. Denne kultur er "gotisk" i sin fremtoning - mørk og dyster, fiksert på kroppslighet, død og forgjengelighet. Men den er også selvironisk og kreativ.

Rice’ vampyrer sliter med spørsmål som hvordan vesener som må drepe mennesker for å overleve, kan beholde sin selvrespekt uten å miste siste rest av sin opprinnelige menneskelighet. De fleste innen den vampyrkultur som har oppstått i kjølevannet av hennes vampyrromaner søker derimot primært en sfære der de kan leve ut noen av sine fascinasjoner og lengsler - og ha en god fest. Men som alle kulturer der svart er en dominerende klesfarge, er også denne blitt beskyldt for å være satanistisk, "en trussel mot ungdommen", kriminell og fascistisk. Og som det gjerne er med slike beskyldninger, sier de mer om de som kommer med dem enn om dem de er rettet mot. Slik sett er vampyren stadig i stand til å vekke irrasjonell frykt
.
Tradisjonelle vampyrer
Den moderne vampyr talsmenn hevder hardnakket å forvalte en lang tradisjonslinje. Vampyren suger kraft ut av forestillingen om at den har en årtusen lang folkelig tradisjon bak seg. Dette stemmer - og er samtidig helt feil.
Den tradisjonelle vampyr slik vi møter den i kildene, har lite til felles med den litterære utgaven. Den vampyrtradisjon vi kjenner (og det er ikke mye av den, kun spor her og der) skildrer fattige bønder som stiger ut av sine graver; vampyrer som - kledd i fillete hvite likklær - sniker seg rundt i natten og biter tidligere venner og slektninger. Denne vampyr er med andre ord et spøkelse, om enn en type vi ser lite av i dag: Daudingen, det fysiske spøkelse som stiger opp av sin grav og plager sine medmennesker. (Draugen er som sådan en norsk slektning av vampyren.)

Grunnen til at vi i det hele tatt har kilder til vampyren, er at myndighetene grep inn mot bønder som gravde opp lik de mente var vampyrer og, på ulike vis, "drepte" dem. Staken gjennom hjertet var utbredt, men for å være helt sikker burde liket brennes, hvilket var en svært komplisert og ressurskrevende operasjon i friluft.
Det dreide seg om en aktiv trosforestilling, som reflekterer faktisk redsel. De tegn som ble regnet som bevis på vampyri - blant annet en oppblåst kropp, mørk farve og flytende blod - er alle naturlige prosesser knyttet til nedbrytingen av lik. De er med andre ord basert på faktiske observasjoner av lik. Mennesker var redde for vampyrer, hvis ikke hadde de neppe gått til det skritt å grave dem opp og skamfere dem. Redselen skyldes at den tradisjonelle vampyr først og fremst var en sykdomsforklaring, knyttet til epidemier der tilsynelatende friske mennesker plutselig ble syke og døde. Å grave opp vampyrer var et forsøk på å beseire døden. For den tradisjonelle vampyr var døden selv.

Arnfinn Pettersen

Vampyrlitteratur
Det skjønnlitterære vampyr-landskap er mangslungent. Det varierer fra Chelsea Quinn-Yarbos humanistiske melankolikere til Poppy Z. Brites narkotiserte, homo-erotiske hedonister. Å gi noen samlet oversikt over vampyrer i fiksjonen er derfor tilnærmet meningsløst. (Men sjekk gjerne ut Brites "Lost Souls", den er strålende, i alle sin fordervede overdrivelser.) Litteraturlisten dekker derfor kun de viktigste fagbøkene:
J. Gordon Melton (red.) (1999): The Vampire Book. Detroit. (Boken som har alt. Nesten tusen sider med alt du ikke visste at du trengte å vite om vampyrer.)
David J. Skal (1993): The Monster Show. A cultural history of horror. Harmondsworth. (En innføring i 1900-tallets skrekk.)
Nina Auerbach (1995): Our Vampires, Ourselves. Chicago. (Den kanskje beste analysen av vampyrer i bøker og på film.)
Paul Barber (1988): Vampires, Burial and Death. Folklore and Reality. New Haven. (Den ultimate analysen av det spinkle tradisjonsmaterialet knyttet til tro på vampyrer.)
Michael Riley (1996): Conversations with Anne Rice. New York. (Et langt intervju med den moderne vampyrkulturens mor.)
Ramsland, Katherine (1998): Piercing the Darkness. Undercover with Vampires in America today. New York. (En introduksjon til moderne vampyrkultur.)
Sean Manchester (1991): The Highgate Vampire. London. (Påstås å være den sanne historien om hvordan Manchester og kumpaner drepte to vampyrer på 1970- og 1980-tallet. Særdeles kuriøst.)

Varsel
Et varsel er et budskap fra overnaturlige makter om fremtidige hendelser. De fleste kulturer har hatt sine spesialister på å se inn i fremtiden, som sjamaner, orakler, spåmenn og -kvinner. Men det finnes også en rik tradisjon omkring folkelig varseltaking og spådomskunst. Norsk tradisjonsmateriale har en rekke eksempler på hvordan vanlige folk under visse omstendigheter kunne få innblikk i denne skjulte fremtiden.
Til grunn for varseltradisjonen ligger troen på at menneskenes skjebne er forhåndsbestemt av høyere makter. Skjebnen kunne ikke endres, men ved å ta varsler kunne man i det minste kikke den litt i kortene. Varseltakingen var knyttet til viktige områder i livet som man gjerne ville vite noe om: hvem som skulle dø og når, spørsmål om kjærlighet og ekteskap, velstand og helse, og mer praktiske emner som gårdens avlinger eller været.
I folkloristikken skilles det mellom aktiv og passiv varseltaking. I aktiv varseltaking fremkalles varselet gjennom bestemte handlinger eller iscenesettelser. Aktiv varseltaking ble ofte foretatt når de overnaturlige kreftene var regnet som ekstra sterke og nærværende. De ulike års- og livshøytidene var således gunstige tidspunkt. Av årshøytidene er julen, og spesielt julaften sentral i norsk tradisjon. På samme måte var enkelte ukedager mer brukt til varseltaking enn andre, her nevnes ofte torsdag.
Følgende varsel kan tas en høytidsdag, helst julaften, hvis du vil vite hvem du skal gifte deg med:
Om julaften når alle andre har lagt seg, skal du i dyp taushet sette fram et glass brennevin, en skål øl, en kopp melk, og en skål vann. Alt må settes på bordet ved høysetet. Klokken tolv vil den vordende ektemake vise seg. Skikkelsen går frem til bordet og drikker av en av de fremsatte skålene. Tar han brennevin blir du rik. Tar han øl blir du velstående, drikker han av melken blir det heller trangt, og tar han vannet er det bare fattigdom i vente.

I passiv varseltaking tas det ikke initiativ til å fremkalle varslet. I stedet tolkes tegn i omgivelsene eller spesielle sanseopplevelser som varsler. I tolkingen av tegn fantes det et repertoar av kollektivt kjente symboler som hadde status som varselbærere. For eksempel var noe uvanlig i naturen, som en helt sort katt eller en ugle som viste seg om dagen, slike kollektivt kjente symboler. Som symboler representerte de maktene budskapet kom fra. Tolkningen av varslet skjedde med bakgrunn i det man kjente til fra tradisjonen.
En noe annen form for passiv varseltaking er varsler som kommer i form av spesielle sanseopplevelser og inntrykk, som drømmer eller syner. Også disse varslene kan inneholde kollektivt kjente symboler, for eksempel tolkes drømmer om å miste tennene som budskap om død. Det er også vanlig med mer individuelt utformede symboler eller episoder. Betydningen av slike drømmer eller syner trer ikke alltid umiddelbart fram, men kan få mening når hendelser inntreffer i etterkant, for eksempel et dødsfall.
Denne typen varsler er godt kjent fra fortellinger fra vår egen tid. Mange personlige fortellinger om overnaturlige opplevelser (memorater) handler om slike varlser. Gjennom drømmer, syner, tankeoverføringer eller lignende, varsles det om død, sykdom eller andre dramatiske hendelser, som oftest blant fortellerens nærmeste.
For noen varsler finnes det verneråd. Svart katt over veien betyr som kjent ulykke, men spytter du tre ganger kan du slippe unna. Varsler fra Statens lånekasse derimot, slår alltid til. Den skjebnen lar seg ikke forandre.

Cathrine Cranner

Litteratur:
Hodne, Bjarne 1980 : Å leve med døden. Aschehouhg.
Skjelbred, Ann Helene Bolstad 1994: Døden i tegn. I: Bente Alver/ A.H. Bolstad Skjebred: I dødens skygge. Tradisjoner ved livets slutt. Vett og Viten a/s.