Norrøn slekt i oldtidens Europa av Stein Jarving - www.eutopia.no
Odin og hans menn var av æsenes ætt, men hevdet stolt at de nedstammet fra Trojanerne. De var krig
ere, fryktet i mange land; selv romerne hadde stor respekt for deres villskap og krigerkunst.
Og Odin den enøyde, æsenes konge, ble av sine egne ansett som en gud og var viden kjent for sin magiske evne til å vriste seier ut av nederlagets skarpe tenner.
Overalt hvor han fór med sin veltrente hær av halvnakne krigere vek fiender unna, eller ble hogd ned. Odin selv var æsenes gudekonge, og hans hær ble ledet av tolv hovgoder, høvdinge-prester, med Odin som deres drotne; yppersteprest og hærfører.
Dette er det bildet av Odin og æsene vi finner i Ynglingesagaen, nedskrevet av Snorre for nesten 800 år siden. De aller fleste avviser denne sagaen som mytisk, uten historiske realiteter, men det finnes svært mange spor som tyder på at æsene virkelig var en historisk eksisterende krigerstamme. En stamme som var bosatt nær elven Dons munning, lokalt kjent som Aes-folket (jern-folket), med slektshistorie tilbake til trojanske flyktninger.
I innledningen til Ynglingesagaen i Snorres Kongesagaer står det følgende: "(Svartehavet) skiller mellom de tre verdensdelene, østafor heter det Asia, og landene vestafor kaller noen Europa og noen Enea." Begrepet Enea blir gjerne forklart med at det er avledet av navnet til den Trojanske kongesønnen Aeneas, som regnes som romerenes stamfar.
Som vi skal se senere, ble Trojanerne slått av en samlet gresk styrke i 1260 f.kr., og i 1190 f.kr. forlot de Troja i to grupper. Den ene gruppen, ledet av kong Aieneas, reiste opp Donau og fulgte sydsiden av Alpene til dagens nord-Italia. Her slo de seg til ved Tibers munning, nær dagens Roma, og ble kjent som etruskerne.
En annen gruppe, på 12.000 mennesker med stort og smått, krysset Svartehavet og bosatte seg i kystområdene til Asovhavet, hvor de bygget seg en befestet by etter modell av Troja. Denne byen kalte de Åsgard, av romerne kjent som Sicambria.
Trojanerne var, ifølge historieforskere helt inn i vår egen tid, kun en poetisk fiksjon skapt av Homer i hans greske heltesaga. Det var først når den tyske industrimannen og amatørarkeologen Heinrich Schliemann virkelig fant Troja, for omlag 100 år siden, at de ble nødt for å endre sin oppfatning av etablerte sannheter.
Men Trojanerne var jo vitterlig slått av grekerne over 1100 år før denne tidsepoken Snorre beskriver, og kunne vel derfor umulig ha noe med jernalderens Tanais å gjøre? Men i Gylvaginning 9 står det å lese følgende: "Etter at Æsene hadde skapt Ask og Embla bygde dei seg ei borg midt i verda, den som er kalla Åsgard. Det er den folk kallar Troja. Der budde Æsene og ættene deira, og dei vart årsak til mangt som hendte både på jorda og i lufta." Hvordan skal vi tolke dette, at det i norrøne myter og historier finnes navn på en befestet by ved Middelhavskysten, som hadde vært en folketom og glemt ruin i over to tusen år når Snorre skrev sine verk? Dette er et mysterium Snorre og moderne historikere ikke kan gi noe fullgodt svar på. Det synes utrolig at Snorre skulle kjenne til Homers verk Iliaden, og det gir ingen helteglorie for Odin og æsene i å slekte på et folk som ble jaget på flukt fra sitt hjemland av grekerne. 12.000 trojanere flyktet altså nordover, til Azovsjøen.
De øvrige 15-20.000 dro vestover, under ledelse av kong Aieneas, til Tibers munning i nord-Italia, hvor de senere ble kjent som Etruskere. Disse kalte seg selv Rasenna, og kom til nord-Italia rundt 1190 f.kr. Grekerne kalte dem Tyrsenoi, romerne Tusci og Etrusci. De var innvandrere fra øst og helt tydelig et fremmedelement i Italia.
Greske historikere forteller at det bodde Tyrsenere i de nordlige delene av Egeerhavet, med andre ord Troja. Etruskerne var svært dyktige både som håndverkere, handelsmenn og krigere, og i det 6. og 5. århundret f.kr. hadde de faktisk makten i Roma. Deres hovedsete var ved Tiber-munningen, men de overtok etter hvert store landområder nordover, mot Po-sletta. De var derfor selvsagt utsatt for misunnelige naboer, og var i krig både mot gallerene, grekerne og romerne, og under keiser Augustus ble de tilslutt utslettet som selvstendig folk, ved begynnelsen av vår tidsalder.
Etruskerne var først styrt av konger, tilhørende slekten til kong Aieneas av Troja, om vi skal tro mytene. Senere overtok en kaste av krigerprester makten. Av andre særtrekk vet vi at etruskernes kvinner hadde en fremtredene plass i samfunnslivet. Og at deres begravelsespraksis har likhetstrekk med den som er funnet både i Kaukasus og i Norden: Gravkammer med dekorerte heller, i midten av store gravhauger omsluttet av steingjerder. En av de sentrale etruskiske gudene var Nethuns, som er en form av Neptun. Dette har de felles med den Merovingiske Merovees far fra havet, såvel som med Vanenes Njord/Nerthus.
Men materialet er lite, og ingen kan med sikkerhet si at etruskerne var de Trojanske flyktningene som kom til nord-Italia i 1190 under kong Aieneas ledelse.
Vi har dermed to slekter som hevder å ha røtter tilbake til Troja, æsene og etruskerne. Og vi vet at æsene knyttes til Asovhavet ved elven Dons munning (hos Snorre kalt Møotia-myra ved Tanais munning). Det finnes imidlertid tre andre germanske slekter som har tilknytning til Asovhavet, spesielt til Krim, og en av disse slektene hevder også å stamme fra Troja: Erulene (Herulene, Erilar), Goterne og Merovingene. Alle tre var mektige krigerfolk som gjorde seg kraftig bemerket i europeisk historie, og mye tyder på at disse, sammen med etruskerne og æsene, har felles aner og kultur.
RUNENE OG ERULENE
I tidsrommet kort etter Kristi fødsel er det runene plutselig dukket opp i Nord-Europa, først i nord-Tyskland og Danmark. De første norrøne funnene er tidfestet til rundt 200 e.kr., men tidfestelsen er på ingen måte sikker. Ingen vet heller med sikkerhet hvor runene oppsto, både Svartehavs-området og Danmark har vært foreslått.
I løpet av det siste tiåret er det imidlertid gjort funn som viser at runene ble benyttet, i en form alt for lik våre nordiske til at det var en tilfeldighet, både i Yemen og i Nord-Italia, 500-1000 år før vår tidsregning. I Yemen ble det funnet runer skåret inn i fundamentet på et av Dronningen av Sabas templer i Marib. I Italia ble runene benyttet som skriftspråk av Etruskerne, som kom til Italia fra Troja samtidig som æsene kom til Asovhavet, ca. 1200 før vår tid.
Det finnes også fønikiske og andre runer som har mange likheter med våre egne. De tidligste nordiske funn viser runer skåret eller risset på under- og baksiden av gjenstander. De er Nordens eget skriftspråk, men ble aldri brukt til nedtegnelser om handel eller historie, kun til religiøse formål. Den danske historikeren Brøndstedt sier følgende:
"Runerne har haft to formål: ved hemmelig tryllemagt at skærme og beskytte den for hvem de var skrevet; eller ved åben forkynnelse at fæste og binde erindringen om en afdød. Runeskriften kan næppe have udviklet sig hos germanerne før i løbet af 100-tallet, for hverken Tacitus eller Plinius nævner den."
Her synes det å være en svikt i Brøndstedts argument, for hvis runene var ment å brukes i det skjulte, for å befeste og formidle magisk kraft, er det svært lite sannsynlig at man åpent ville fortelle fremmede om disse. Her vil jeg heller stole på Snorre, som forteller at runene kom med Odin og Æsene, i hundreåret før vår tidsregning, som en del av deres magi.
Det er mange som har prøvet å spore runenes opphav tilbake til et slektskap med Babylonsk eller Hettitisk kileskrift, Fønikiske eller Kretiske skrifttegn, tidlige former av latinske bokstaver el.l. Det ville ikke forundre meg om svaret ble funnet et sted i Svartehavs-regionen. Uansett er det påfallende at runene kommer til Norden samtidig med en plutselig økende påvirkning fra Svartehavs-kulturene.
Dessuten tar Brøndsted her feil, for Tacitus nevner vitterlig runene, og hvordan folkene i nord benyttet dem til å finne svar på sin skjebnefremtid, eller når de skulle ta vanskelige avgjørelser. Om de nordlige folks bruk av runer sier Tacitus:
"For varsler og valg har de den største respekt. Deres måte når de kaster lodd er alltid den samme: De skjærer en gren av et nøttebærende tre og deler den opp i små stykker. Disse merker de med forskjellige tegn, og kaster dem så helt tilfeldig på et stykke hvitt klede."
De første spor som er funnet av nord-Europeisk runebruk stammer fra det tredje århundret i områdene rundt nord-Tyskland og sør-Jylland. Og den kultur som benyttet runene her antas å være et krigersk folk kalt Erulene, en kultur som i de første århundrene e.kr. dominerte i sør-Jylland, Ribe, Vejle og sørlige deler av Århus Amt, samt Fyn og Sjælland.
Navnet Erul er ukjent i nordisk og vest-Europeisk historie, men velkjent i sin samtid for grekere, romere, gotere og langobarder. Noen historikere mener rent frem at navnet erul betegner stammens overklasse av krigere, hvorfra det ble valgt krigerkonger etter behov, og at navnet derfor ikke er kjent som stammenavn i Norden. Enkelte forskere oversetter eruler direkte som kriger eller krigerhøvding. Et annet trekk ved Erulene er at det blant dem fantes folk med god kjennskap til gresk og romersk språk og kultur. Derfor ble de ofte budsendt for å bistå under forhandlinger med romerne.
Brøndstedt forteller også at det i tidsrommet rundt siste århundret f.kr. ankom til Danmark et helt nytt folk, danene, som var et utpreget langskallede folk av det vi nå kaller den nordiske type, og at disse kan forbindes med de markerte endringene i begravelsesskikker. Disse folkene, og deres rikt utsmykkede graver, dukker først opp på Gotland, i Skåne og på de østdanske øyene Bornholm, Sjælland og Fyn, som kort tid før hadde vært fattige og nesten ubebodde.
Brøndsted siterer den romerske historikere Jordanes, som på 500-tallet e.kr. beskriver, i sin bok "Goternes opprinnelse og gjerninger", Herulene som et nordgermansk folk som opprinnelig kom fra Svartehavs-regionen, og som hadde bosatt seg i Rhindalen. Herulene skal, ifølge Brøndstedt, ha bebodd syd-Sverige, Sjælland og Fyn, mens Danene skulle komme nord og østfra, og ha presset Herulene syd- og vestover. Av Danenes navn oppsto så Danmark. Arkeologiske funn understøtter både utsagnet om Danenes høyde, og deres utbredelse i tidsrommet rundt 200 e.kr.
En mulig tolkning her synes å være at Erulene, som bl.a. Eric Elgquist antar, var den opprinnelige befolkning i deler av sydvestlige Sverige og på Sjælland. Da æsene og vanene ankom Norden, ca 70-50 f.kr., bosatte de seg på Fyn, Gotland og enkelte andre av Østersjøens øyer, før de omsider valgte Sigtuna ved Malaren, nær dagens Stockholm, som sitt hovedsete. Her utviklet de sin makt raskt, og en av deres stammer, knyttet til gudinnen Danae, ble kjent under navnet Danene. I løpet av få år erobret disse de sydvestlige deler av Sverige, så som Skåne, og kort etter erobret de Sjælland. De gjenværende krigere og adelsmenn av befolkningen her, senere kjent som Erulene (evt. Erilar) flyktet over til fastlandet og bosatte seg senere i nord-Tyskland.
Forskerne synes å være enige om at Erulene egentlig var Dansker eller nordtyskere, og at de ved begynnelsen av vår tidsregning ble drevet ut av sine opprinnelige områder, trolig Sjælland, av Danene. (Sagn forteller at grunnleggeren av den danske kongeætten, kong Dan, var sønn av Uppsala-kongen Ypper, og at slekten opprinnelig stammet fra Svitjod, dvs. områdene nord for Svartehavet.) Om forholdet mellom Danene og Erulene sier Jourdanes, i sin historie om Goterne, at Danene var utgått fra Suetidi-stammen (Uppsala-svenskene) i Sverige og hadde fordrevet Erulene fra Sjælland.
Utgravninger viser at Sjælland hadde nære tilknytninger til Uppland i tiden 100-400 e.kr., og fra dette synes det rimelig å anta at Danene erobret Sjælland i det første eller andre århundret e.kr.. Spor tyder også på at erulenes kultur var utbredt til Fyn og sydlige deler av Jylland i dette tidsrommet, men at de ble fordrevet også herfra. Hvis sagaene har rett i at Odin og Æsene først bosatte seg på Fyn må de derfor ha overvunnet de erulske bosettingene her, og senere blitt fordrevet av erulske forsterkninger fra Sjælland og Jylland. Og at erulene behersket disse områdene inntil de, 2-300 år senere, selv ble slått og fordrevet av Danene.
Jordanes skriver om disse forholdene i sin goter-historie i år 551: "Utenfor disse områdene (i nordlige Europa) bor ostrothae, raumaricia, ragnaricii, de fåtallige finnene, de minste av alle Scandzas stammer, videre de med dem liknende vinoviloth og suetidi, som er kjente innen dette folket for å stå fremst i renslighet, samt også danene, som har utgått fra deres stamme og utdrevet herulene fra sine egne boplasser, og som innen alle Scandzas nationer er kjent for å være de høyeste av kroppsbygning."
Dette bekrefter teorien om at danene tilhørte samme stamme som svearne, men var fysisk forskjellige fra dem. Derfor at danene var av de kaukasiske vanenes slekt, tilbedere av gudinnen Danae, mens svearne var æser av trakisk slekt.
Erulene flyktet, etter fordrivelsen fra Danmark, sydøstover, og rundt år 267 e.kr. finner vi dem igjen ved Svartehavet, hvor de med en flåte på 500 skip herjet og hersket rundt om på Balkan. I denne tiden skal de ha vært bosatt langs østsiden av Asovhavet, æsenes hjemsted. I år 286 ble eruler som plyndret og herjet i Rhine-dalen beseiret av den romerske keiser Maximianus.
Rundt midten av 300-tallet ble de kuet av østgoterne og innlemmet i det gotiske storriket mellom Østersjøen og Svartehavet. Men etter at goterkongen Ermanarik ble slått av hunnerne i 375 ble de underlagt hunnernes overherredømme. Etter Atillas død i 453 gjorde de gotiske folkene felles opprør mot de hunniske undertrykkerne, og i dette opprøret deltok både eruler og Svartehavs-alaner.
Etter dette opplevet erulene påny en storhetstid, som imidlertid kun varte i ca. 40 år. I denne tiden var de bosatt nær elven Donau, muligens ved øvre Theiss, i det som er dagens Ungarn. Her, som ellers, var de kjent som et brutalt folk av røvere og undertrykkere. Under keiser Anastasios tid, i midten av 490-årene, ble de beseiret av langobardene og i den avgjørende striden, som muligens først sto i 505, stupte den erulske kongen Roduulf med hele sin hær.
Etter dette ble erulene splittet, og noen av den slo seg ned i romersk område, rundt Singidunum, med romerenes tillatelse, mot å bevokte grensene. De øvrige erulene begynte på en ferd nordover som endte i Thule. Denne ferden beskrives av Prokopios på denne måten:
"Under ledelse av tallrike medlemmer av sin kongsætt reiste de først gjennom slavernes alle stammer, dro deretter gjennom en stor ødemark og kom til et folk som het Varner. (Varnerene bodde på den tiden i Holstein i nord-Tyskland). Siden dro de hurtig forbi endog danenes stammer, uten at barbarene tilførte dem noe ondt. Derifra kom de frem til havet, gikk til sjøs og seilte til øya Thule, hvor de ble boende."
Om hvor dette var antyder Jordanes i sin beskrivelse:
"En folkerik stamme blant dem (Thules innbyggere) var gøterne, og det var ved siden av disse som de utvandrede eruler slo seg ned."
Dette at de fikk passere uhindret gjennom danenes rike kan bare forklares med at de kjøpte seg fritt leide. For hadde de vært sterke nok, hadde de sikkert forsøkt å gjenerobre noe av sitt gamle rike, som f.eks. Fyn. Og de må ha tilbragt en ikke ubetydelig tid i områdene rundt Skagen eller deromkring med å bygge skip for ferden til Thule.
Det sies om erulene at de holdt strengt på farsarvens seder og skikker, at de ofret mennesker til sine guder og at de drepte gamle og syke som ble til byrde for deres samfunn. Også at de krevet at kvinner slo følge med sin ektemann i graven. Det sies også at bror og søster hadde lik arverett blant erulene.
Over hele Europa var de fryktet for sin villskap. Nakne, kun iført et våpenbelte og med skjold og våpen i hånd, kastet de seg hemningsløst inn i kamp. De var også helt tydelig dyktige sjøfolk. Det råder forøvrig stor uenighet om Erulenes opprinnelige herkomst og kronologi blant europeiske historikere. Men det synes å være enighet om at det i tiden rundt begynnelsen av vår tidsregning, liksom Salin beskriver det ("Thierornamentik") fant sted en kraftig kulturstrøm fra de nordlige kystområdene ved Svartehavet og Krim-halvøya, opp gjennom øst-Preussen og nord-Tyskland, til Danmark og det øvrige syd-Skandinavia. Og det er i disse områdene de eldste rune-funnene er gjort.
Flere historikere antar derfor at det er Erulene, de som utbredte runene, som bragte dem med seg da de returnerte til sitt tidligere hjemland, og gjenerobret Fyn og sør-Jylland, en gang i det tredje århundret. Det er i disse områder noen av de eldste og runefunnene er gjort. De aller fleste funn av gjenstander med erul-inskripsjoner er imidlertid gjort i syd-Norge, og er datert til tiden rundt år 500. Erik Elgquist sier rett ut, i sin bok om Njord-kulten, at det var Svartehavs-erulene som bragte runekunnskapen til Norden. Og at når Erulenes kultur gikk under, ved slutten av 500-tallet, forsvant også runekunnskapen nesten helt, og gjennoppsto ikke før ca. 800 e.kr.
Det er også funn og beskrivelser som kan tyde på at Erulene bosatte seg i deler av sørvestlige Sverige og sør-Norge i det femte århundret, etter at kong Roduulf ble slått av Langobardene i 505. Ifølge Prokopios såvel som Jourdanes reiste de til Thule, som man antar var Norge, og bosatte de seg i kystområdene fra Grenland til Romsdalen, i tiden etter 510. Det er også funnet spor etter eruler etter denne tid i nordøstre Vester-Gøtland, deler av Narke og i Varmland, i områder hvor de vites å ha vært strid mellom svearne og gøterne.
Etter midten av 500-tallet finnes det også fortsatt eruler tilbake i områdene ved Donau. Prokopios forteller om et tilfelle der disse drepte sin siste mann av kongeslekt, kong Okhos, hvorpå de fant at de behøvde en ny konge. De sendte derfor sendebud til Thule for å bringe tilbake en mann av kongeslekt. Da de kom frem til øya Thule fant de mange av kongeslekt, og de valgte en som verdig å være deres konge. Denne syknet imidlertid hen og døde før de var kommet gjennom danenes land. Derfor måtte de gjøre vendereis og velge en ny. Han som fulgte med dem tilbake til Donau-området het Datios og fikk følge av sin bror Aordos og to hundre unge erulske menn.
MEROVINGENE
Merovingene er det gamle navnet på en av de franske kongsættene. Den siste kjente Merovinge-konge, Childeric III, hersket over Austrasia, som omfattet de nordøstre delene av Frankrike, deler av Belgia samt deler av Tyskland vest for Rhinen i det 6. århundret e.kr., i ettertid kjent som det stor-frankiske riket.
Historikerne kan fortelle at Merovingene skal ha tilhørt den germanske stammen Sicambrierne, men i ettertid er de best kjent som Frankerne. Det latinske navnet Sicambria ble benyttet om de nordøstlige kystområdene av Svartehavet og Krim-halvøya av blant annet Romerne. I en fransk historienedskrivning fra år 720, Gesta Regum Francorum (Liber Historia Francorum), oversatt av Viktor Rydberg i 1886, fortelles det noe om opprinnelsen til navnet Sicambria som en by ved Asovhavet:
"Trojanerne delte seg nå i to flokker (etter nederlaget mot de greske konger). Aineas og de som fulgte ham dro til Italia. Resten, 12.000 mann, for med skip østover og kom til strendene av elven Tanais (Don). De kom til Pannonia ved Asovhavet, hvor de bygget en by de kalte Sicambria." Sicambria kan dermed knyttes til Trojanerne og Aes-gard, og knytter således merovingenes opprinnelse til æser, eruler og gotere.
Navnet Merovinge kommer av en legendarisk gudekonge ved navn Merovee (Merovech), et navn som trolig kan tolkes som Hav-moder. For ifølge legenden hadde Merovee to fedre, hans kjødelige far kong Clodio og et hav-vesen beskrevet som "et av Neptuns vesener, lik en uinotaur". Havvesenet skal ha befruktet hans allerede gravide mor under en svømmetur i Middelhavet. Merovee sies derfor å tilhøre to blodslinjer; den kongelige Sicambriske (liksom vår egen Odin) og en guddommelig, knyttet til Neptun/Njord.
Merovees far Clodio forbindes til en øst-nordisk kongeslekt gjennom "Hervarar saga ok Heidreks konungs", en saga fra ca. 1200 hvor gjennomgangstemaet er sverdet Tyrving. Siste del av sagaen omhandler oppgjøret mellom kong Heidreks to sønner, Angantyr og frillesønnen Hlod, som er halvt hunner, og ender i et stort slag mellom gotere og hunnere, hvor goterne seirer og Agantyr dreper sin halvbror med Tyrving (Hlodskvida: "Diktet om Hunnerslaget"). Dette sies å være et gotisk sagn.
Utfra samme bakgrunn springer trolig også legendene om gudekongen Arthur og hans magiske sverd Excalibur. Goterne omtales av Tacitus som bosatte ved elven Vislas (Weichsels) munning i hundreåret e.kr., og de antas opprinnelig å stamme fra Skandinavia. Senere var gotere bosatte på Krim, liksom æser, eruler og merovinger, og de okkuperte også områder nord for Donau, i dagens Romania. Visigoterne (vestgotere) hadde områder i dagens syd-Frankrike og Spania, og var inngifte i merovingenes klan.
Alle konger av Merovees ætt ble ansett for å inneha spesielle okkulte, magiske evner og kunnskaper, blant annet helt spesielle evner som helbredere, til å kommunisere telepatisk med dyr osv. Det blir sagt at de alltid bar en spesielt magisk halsring og at de hadde et fødselsmerke i hjertehøyde på bryst eller rygg formet som et likearmet, rødt kors. Og de klippet aldri håret sitt, da dette ble ansett for å ha betydning for deres spesielle krefter.
De Merovingiske kongene ble dermed ikke sett på som vanlige stammehøvdinger og konger, som det var mange av på den tiden. De ble betraktet av sine samtidige som hellige prestekonger, med en særlig gudskraft inkarnert i seg. En praksis som fulgte dem var å få boret et hull i toppen av hodeskallen (trepanering), med den hensikt å være mer åpen mot den kosmiske gudekraft.
Vi vet ellers lite om deres religiøse praksis, men i gravfunnet etter Merovees sønn Childeric I ble det funnet avskårne hestehoder, et tyrehode av gull, en krystallkule og over 300 honningbier i gull. Merovingene hevdet selv at de stammet fra Troja, noe som kan forklare de trojanske navnene Troyés og Paris. Tegn kan tyde på at de også var i slektskap med den oldgreske kongeslekten i den greske provinsen Arkadia i Pelloponesia.
Navnet Arkadia stammer fra Arkades, som betyr Bjørnefolket, og Akkadierne hevdet at de nedstammet fra Arkas, Bjørnen, sønn av Kallisto og Artemis. Hos de Sicambriske frankere hadde også bjørnen meget høy status, og de dyrket henne under navnet Arduina, gudinnen for Ardennene. Arduina er en frankisk variant av Artemis. Navnet Arthur utgår fra det walisiske arth, som betyr bjørn.
Legenden forteller at de forlot Sicambria i tiden omkring år 100 f.kr., via Donau og Elben, og bosatte seg i de nordvestlige delene av dagens Tyskland. Det finnes også historiske beskrivelser fra 417 f.kr., da den Sicambriske høvdingen Merovee, som var hærfører i den romerske armé, besøkte Roma. Her vakte han stor oppsikt på grunn av sitt lange, lyseblonde hår. Ett utslag av Merovinge-kongenes magiske aura var at alle gutter kongene hadde unnfanget automatisk ble anerkjent som prinser og tronfølgere ved fylte 12 år.
Og det kunne være mange av dem, for de Merovingiske kongene var polygame. Foruten dynastiske ekteskap med andre kongehus, blant annet Visigoterne, fikk de gjerne barn med slavinner, tjenerinner (friller) osv. Det fortelles også at Merovingene hadde stor makt i de nordtyske områdene i flere hundreår. På slutten av det femte århundret, hardt presset av Hunnerne, forflyttet Merovingene seg imidlertid over til vestre bredd av Rhinen, og bosatte seg i det området som ble kalt Gaul.
Jeg vil anta som en god mulighet at Merovinge-slekten faktisk er etterkommere etter Odins sønner, de han etterlot som jarler i Sachsen og ellers i Tyskland. Jeg finner det også trolig at de i de keltiske områdene var kjent under betegnelsen Cimbri eller Cambri, og at deres kongeslekt var kjent som Erilar, prestekonger. Navnet Cimbri kan avledes av Si-Cambri, og er trolig et navn de fikk i visse områder, liksom folk fra Tyskland kalles tyskere i Norge, Germans i f.eks. England og Allemani i Iran.
Den utvandringen som fant sted fra Jylland og nord-Tyskland i 130 f.kr. blir kalt Kimbertoget og knytter også navnet Cimbri til et germansk folk. Både deres nære forbindelser til romerne og deres inngifte i Visigoter-stammene følger et kjent mønster. Goterne var selv fryktede krigere, og ville ikke ha akseptert at deres prinsesser giftet seg med fremmede. Om ikke da disse fremmede var dem overlegne i det meste. Vi vet også at Goterne praktiserte en noe forenklet, krigersk form for Åsatru, og at deres fremste guder var Thor og Tyr.
Dette var bare noen raske sideblikk inn i tidlig germansk og norrøn historie, i overgangstiden mellom romersk og germansk jernalder. Og på en rekke mytiske og historiske særtrekk som knytter bånd mellom flere slekter hvis historiske røtter er uklare, men som tydelig kan ha en felles fortid. Noe som igjen innebærer at vi kanskje skulle finne klare spor til våre egne, norrøne røtter om vi valgte å se på de norrøne sagaer som en mytifisert overlevering av historisk kunnskap, heller enn kun fri diktning og overtro.
© Stein Jarving - Eutopia forlag,
Postal address: P.O.Box 48, 4901 Tvedestrand, Norway
Internet addresses: http://www.eutopia.no
To create link towards this article on your website,
copy and paste the text below in your page.
Preview :
Norrøn slekt i oldtidens Europa av Stein Jarving - www.eutopia.no Odin og hans menn var av æsenes ætt, men hevdet stolt at de nedstammet fra Trojanerne. De var krigere, fryktet i mange land;...
© 2010 - AltHelse
Historikk lenke
| < Forrige | Neste > |
|---|
